Teknologiutviklingen skjer i en rasende fart og skaper helt nye mulighet for læring i utdanningssystemene. Hovedutfordringene er imidlertid at endring av hvordan skolen arbeider går sakte. Utfordringene med all endring og utvikling er å få menneskene til å endre adferd. Arne Krokan skriver i artikkelen «Digitale natives og homo zappiens» (2008):
«Det tar mye lenger tid å finne den “rette” organisatoriske formen på skolen i det digitale nettsamfunnet, enn det tar å få den nødvendige teknologiske infrastrukturen på plass. Datamaskiner og nettverk kan kjøpes for penger, mens kompetanse ikke kan det. En kan stimulere utviklingen av det med penger, men en kan ikke få det for penger. For å få denne kompetansen på plass må det omfattende holdningsendringer til i skolen . En må se digitaliseringen som viktig nok til at en vil endre organiseringen av læreprosesser og skolehverdagen. Og det kan se ut som om dette er en mye vanskeligere oppgave, enn å få teknologien på plass.
En mulig strategi her er å bruke elevene som endringsagenter. La dem vise hva de kan, hvordan det går an å jobbe med et bestemt tema hvis de får bestemme arbeidsredskaper, organisering av arbeidet, genre, teknologi og tjenester selv. Kanskje blir den neste mattenøtta da til en video på YouTube?
Ett av spørsmålene er vel om vi tør å gjøre noe slikt i praksis, fordi dette også vil endre lærerens rolle i læreprosessen. Læreren blir ikke lenger den som sitter med “svaret” på oppgaven og den som stiller spørsmålet, men den som bidrar med kloke råd om samspill og arbeidsdeling i gruppa som skal løse oppgaven, med kompetanse i vurdering av ulike kilder og bruken av kildene i egne tekster og andre medieprodukter, og den som stiller krav til kvalitet på resultatet.
Det digitale nettsamfunnet har ikke bare endret flyselskaper og banker, men vil også endre skolen. Nøyaktig hvordan dette vil skje, er det imidlertid vanskelig å forutse«.
Hvor er dere modige skoleledere som tør å slippe elevene løs?? Jeg har sans for en slik tilnærming, der innovasjonene skjer nedenfra. Myndighetene må også støtte en slik strategi, slik at ikke sentrale føringer for hva en skal og ikke skal gjøre skaper begrensninger for utfoldelsen.
May Rostad 