Nyheter blir en commodity

Commodities (handelsvarer) er betegnelsen på varer og tjenester som er så like, at det er likegyldig hvilken leverandør vi velger. Det blir derfor prisen som blir avgjørende for valg av flyreise, bredbåndsleverandør, strøm osv. I frie markeder vil prisen vi betaler presses ned til marginalkostnaden, dvs. den kostnaden det er å produsere en enhet til. For digitale tjenester som f.eks. musikk og e-bøker, er marginalkostnaden null. Over tid vil derfor slike digitale tjenester bli gratis, dersom de ikke selges sammen med andre tjenester som det kan være betalingsvilje for.

Formidlingen av nyheter på nettet vil sannsynligvis også bli en commodity, der det blir umulig å ta betaling for selve nyheten. Kostnadene er knyttet til oppgaven med å produsere nyhetene, mens distribusjonen av innholdet på nettet er gratis. Papiravisene har kostnader med trykking og distribusjon. Både papiravviser og nettaviser/nyheter på nettet er finansiert med annonseinntekter. I tillegg har redaksjonene fått dekket øvrige del av kostnadene med abonnementsinntekter (og noen også pressestøtte). Pr. i dag har en del avviser utarbeidet e-aviser, som er en digital versjon av den tradisjonelle papiravisen. Abonnementsprisen tilsvarer da papirabonnementet, selv om marginalkostnaden med dette produktet er null. Spørsmålet er bare hvor lenge det er betalingsvillighet for slike redaksjonelle produkter.

Industrisamfunnets verdikjede for produksjon og distribusjon kjennetegnes av mange mellomledd, som ikke i seg selv er verdiskapende. I mediebransjen er det journalistene som har tatt på seg jobben for oss til å overvåke og formidle det som skjer. I bokbransjen er det forlagene som bistår forfatterne og gi ut bøker og i musikkbransjen plateselskapene. I det digitale nettsamfunnet kan vi tenke oss at slike aktører blir overflødige og dermed også kostnadene som de påfører produksjonen av tjenestene.

I dag har vi mulighet til å søke informasjon om det som skjer fra en rekke kilder som gratis bidrar med formidling av det som skjer og analysene av det. For publikum ville dette faktisk bli en bedre løsning, dersom analyser og kommentarer til det som skjer i større grad enn i dag kommer direkte fra forskere og fageksperter i ulike offentlige instanser, samt alle andre personer som frivillig blogger og twitrer på en så kvalifisert måte at publikum vil være interessert å følge med på deres synspunkter. Utfordringene for brukerne er at det kan være krevende å få oversikt over aktørene. Vi ville kanskje vært villige til å betale for tjenester som hjalp oss med å velge ut og systematisere kilde for oss. Kanskje trenger vi en type Spotify-løsning, der vi kan velge oss det mangfoldet vi ønsker?

Det ville ikke bli et stort tap dersom mediehusene ikke fikk råd til å ha et stort journalistkorps ansatt for å drive «se-og-hør»-journalistikk, med time for time formidling av det som skjer i rettssaler og andre ekstremutslag av det de mener å være samfunnsoppdraget.

Hvordan skal det ev. bli mulig å få til finansiering av den ressurskrevende kritiske journalistikken som belyser viktige samfunnsforhold og som fører til kunnskapsbygging om det som faktisk skjer. Det er viktig at politikerne stilles til ansvar for effekten av politikken som føres eller ikke føres, og at vi som samfunn også får formidlet alternative samfunnsmodeller og løsninger fra verden rundt oss. For demokratiet vil det være en styrke om det fortsatt var «uavhengige» virksomheter som evnet å belyse samfunnet på den ene og den andre siden, slik at vi kan ha mekanismer som motvirker internettløsningene som siler ut den informasjonen vi er interessert i ut fra tidligere preferanser (filterboblen).

Ville vi ev. være villig til å betale for dette, eller er modellen med reklamefinansiering veien å gå?  Eller er det rett og slett her vi skal ha en form for skattefinansiert løsning – en omdisponering av pressestøtten og NRK-lisensen? Samfunnsoppdraget for offentlig ansatte kunnskapsarbeidere som forskere m.fl., bør kunne omfatte forskningsformidling og direkte deltakelse i samfunnsdebatten.

Om May Rostad

Jeg er 53 år og bor i Kongsberg. Der driver jeg firmaet Kinei AS. Vi jobber med utviklingsprosjekter for kommunesektoren. Mitt faglige spesialistområde er organisering og ledelse i vann- og avløpssektoren. I tillegg brenner jeg for hvordan vi som samfunn må gjøre radikale endringer i synet på læring og endringer i utdanningssystemet
Dette innlegget ble publisert i Commodity, Gratis nettjenester, Gratis nyheter. Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s