Delingsøkonomi – på vei mot mer bærekraftig forbruk?

Delingsøkonomi eller collaborative consumption er betegnelse på et nytt og voksende fenomen. Internett, sosiale medier og spesialutviklet digitale tjenester gjør det enklere å formidle tjenester i nettverket, som gjør at vi kan leie det vi trenger, når vi trenger det, som et alternativ til å eie. Eks. vi som bor i byer, som normalt bruker kollektivtransport, kan leie bil når vi trenger det isteden for å eie egen bil. På leiemarkedet utfordres de tradisjonelle aktørene som taxibransjen, transportbransjen, bilutleiefirmaene, hotellene osv. av nye aktører som formidler utleie av privatbiler, private rom og/eller leiligheter.   Norske Easybring er et eksempel på et firma som ønsker å utvikle en transporttjeneste som kan være alternativ til Bring.

Det er mange forhold som påvirker hvordan dette fenomenet vil utvikle seg og hvilke aktører som vil være «vinnerne». Vil de etablerte aktører omstille seg eller vil nye aktører ta over? I dette innlegget vil jeg trekke fram hva som er fordeler og ulemper med denne typen delingstjenester.

Fordeler:

  1. Miljøet: Den åpenbare fordelen med delingsøkonomi er muligheten for et mer bærekraftig forbruk som er positivt for miljøet. Biltrafikk er et stort problem i hele verden, også i norske byer. Alle tjenester som kan redusere bilbruken på en måte som også ivaretar den åpenbare fordelen som bilen er, må ønskes velkommen. Dersom tilgjengelighet og kostnad med å leie bil blir så god at det gir den samme frihet som det er faktisk å eie en bil, vil dette trolig bli suksess. Kostnadene med å eie en bil er så stor at her er det mye å gå på, gitt at kollektivtilbudet også er bra. Myndighetene må bare kjøre på med aktive reguleringer som fremmer dette. I Norge har vi dessuten ikke bar en bil pr. familie, men ofte to og tre – så her er det mye å hente på å redusere bilbruk og trafikkaos.
  2. Mer bærekraftig forbruk på andre områder: All produksjon av ting og som har liten bruksgrad og bruk og kast er også en miljøutfordring. Avfallsmengdene i samfunnet er ofte proporsjonal med forbruket. All produksjon krever energi, gir klimautslipp og forbruker andre ressurser. I kombinasjon med at produksjonskostnadene for alle ting har gått kraftig ned de siste årene ved at produksjonen er flyttet til lavkostland, øker forbruk, transportbehov og dermed den globale belastningen på miljøet. Dersom vi i større grad kan få til en dele- og leiekultur framfor dagens eiekultur, kan det være et viktig skritt i riktig retning.
  3. Deling av arbeidskraft og mindre tjenester er også en del av de nye delingstjenestene. Nye nettjenester/markedsplasser formidler tjenester til privat- og bedriftsmarkedet. På privatmarkedet kan dette utfordre typiske tjenester som i dag ytes av frivillighets-sentraler og/eller tradisjonelle håndverkstjenester. De digitale markedsplassene kan gjøre det enklere å etablere egen virksomhet og komme i kontakt med kunder.  Lavere transaksjonskostnader gjør at tjenestene også kan bli billigere.
  4. Nettverkseffekter ved delingskulturen innenfor det-ikke kommersielle samfunnet. Kollektiv/gruppedeling og offentlig deling/åpent for alle  av kunnskap og tjenester  fører til at gruppen og hele samfunnet får nytte av resultatene som oppstår. Nettverkseffektene som oppstår ved en raus delingskultur gjør at deltakerne er interessert i å bidra med sine kunnskaper og løsninger. Når mange i nettverket også bidrar gir det så mye tilbake at det oppveier for en ev. ulempe ved at ikke alle bidrar, men er «gratispassasjerer». Når samfunnsnytten eller nytten for medlemmene i gruppen er stor, utløser det også idealisme i det å bidra til «en bedre verden». Eks. Wikipedia, utvikling av dataprogrammer med åpen kildekode, matoppskrifter osv.

Ulemper:

  1. For liten kritisk masse til å dele-løsninger for fysiske produkter og tjenester kan bli en suksess. For at vi skal endre praksis fra å eie selv til å leie når vi trenger det, kan det ta for lang til å bygge opp et tilstrekkelig tilbud slik at etterspørselen vil avta. Mange slik løsninger antas å være mest aktuelt i større byer.
  2. Økt risiko for dårlig kvalitet og svikt i leveranse. Et klart suksesskriterium for å benytte leie/deletjenestene er at vi er «heldig» med leverandøren, som ikke er kvalitetssikret gjennom offentlige løyver og sertifikater. Systemene som benyttes er at andre tidligere brukere anmelder sine opplevelser og vi kan på denne måte unngå useriøse aktører. Likevel kan det vel sies å være større sannsynlighet for svikt når vi skal benytte mer «uproffesjonelle» aktører. For mange dårlige opplevelser vil gjøre brukerne mer skeptiske. På den annen side er nok et system der andre kunders vurderinger er sentral informasjon i valget, mer verdt enn et offentlig løyve, der myndighetene i liten grad overvåker kvaliteten. Et drosjeløyve er krevende å inndra.

Om May Rostad

Jeg er 53 år og bor i Kongsberg. Der driver jeg firmaet Kinei AS. Vi jobber med utviklingsprosjekter for kommunesektoren. Mitt faglige spesialistområde er organisering og ledelse i vann- og avløpssektoren. I tillegg brenner jeg for hvordan vi som samfunn må gjøre radikale endringer i synet på læring og endringer i utdanningssystemet
Dette innlegget ble publisert i Transaksjonskostnader og merket med , , . Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s