Teknologibruk og læring

Ny teknologi som har endret måten vi lærer på:
Tavle, kritt, lærebøker, blyant og papir har vært den dominerende teknologien som skolen har benyttet i læringsarbeidet i de ca. 150 årene det har vært obligatorisk skolegang. For mange elever er dette fortsatt det som dominerer, selv om vi er i full gang med å endre teknologibruken nå.

Datamaskiner er tatt i bruk som verktøy, men i første rekke som skrivemaskin. Multimedia læringsprogrammer har vært på markedet i over 20 år, men har fortsatt i liten grad erstattet tradisjonell undervisning. Min sønn, som nå er 25 år, hadde stor nytte av «lek og lær» programmene da han gikk i småskolen og bl.a. skulle lære seg matematikk. Med dataspillene lærte han seg raskt gangetabellen og divisjon – når det gav poeng å klare det raskest mulig. Dette var dessverre ikke i bruk på skolen, men en «leik» han hadde hjemme. Disse dataspillene gav nødvendig motivasjon og gav raskt læringsutbytte i forhold til den tradisjonelle og etter hans syn «kjedelige» undervisningen. Et annet spill som satte fart i kunnskapsbyggingen var Backpacker, der han skulle reise rundt i verden og lærte om andre lands kulturer m.m. Interessen for internasjonal politikk startet kanskje her..

15-20 år har gått og vi har fått bedre digital infrastruktur. Internettbredbånd har etter hvert blitt bygd ut slik at tilgangen til å bruke nettbaserte læringsverktøy og digital samhandling i større grad har blitt en del av skolevirkeligheten. Enkelte kommuner og skoler har vært tidlig ute med å få på plass en nødvendig infrastruktur og digital kompetanse, men utviklingen har vært preget av ildsjeler og ikke en nasjonal strategi. I dag er det i følge Senter for IKT i utdanningen bare 15 % av 9.klassingene som bruker «data» på skolen mer enn en time annenhver dag, noe som må sies å være nedslående ift. de økte mulighetene for læring og økt motivasjon for læring bruk av den nye teknologien gir.

Hvorfor går utviklingen på dette området så sakte og hva kan ev. gjøres for å endre på dette?
I boken SMART læring påpeker Arne Krokan at en hovedutfordring er knyttet til at nytteverdien med den nye teknologien først oppnås fullt ut når skolen endrer arbeidsprosessene i skolen. Dvs. det innebærer en endring i måten skolen og lærerne tilrettelegger for elevenes læringsprosesser. Dette innebærer en nokså radikal endring av selve lærerrollen – og som er en krevende prosess. Dette er kanskje særlig krevende i «skolevesenet», som tradisjonelt har en kultur med «hver lærer sitt klasserom» og der skoleledelsen i liten grad har «ledet» lærerkollegiet ift. metodebruk  – «slik gjør vi det på vår skole fordi vi har erfart at dette gir det beste læringsutbyttet….».

En annen kulturell forklaring er at vi er et land preget av sterke tradisjoner for lokaldemokrati og de ansattes rettigheter. Til tross for at det er stor oppslutning om den offentlige skolen og at det ligger sterke føringer fra staten i lærerplan m.m. er det også et ekstremt rigid avtaleverk for lærerne. Arbeidstidsordninger m.m. er så sterkt regulert at det i stor grad svekker arbeidsgivers styrings- og utviklingsmuligheter. Dvs. hele lærerkulturen er lite utviklingsorientert og svært regel- og rettighetsorientert. Dette er åpenbart en bremsekloss for utvikling.

Nasjonalt har det også vært en sterk kultur for at endringene skal skje frivillig og iht. de grunnleggende demokratiske prinsippene. Det er imidlertid et faktum at dette gir de som vil minst mest makt og utviklingen går veldig sakte. I et nærmeste 100 % offentlig skolesystem som vi har i Norge, er det lite som utfordrer utviklingen/setter fart på utviklingen. Clayton Christensen hevder i sin bok «Disrupting Class» (2008), at det ikke er mulig å få til en tilstrekkelig endring av læringsprosessene gjennom en jevnt og trutt kontinuerlig forbedringsprosess. Det trengs «disruptive innovation» til for å endre dagens lærersentrerte undervisning til elevsentrert læringsmiljø på skolen basert på mer nettbasert læring, som kan utløse mer motivasjon, tilpassede læringsprosesser og bedre læringsutbytte for den enkelte elev. Teknologiutviklingen muliggjør læring på nye måter, kanskje trengs den offentlige skolen utfordrere i form av flere private skoler og i alle fall større pilotskoleforsøk, som har som grunnleggende fundament å tilby en annen tilnærming til læring.

Arne Krokan skriver i artikkelen «Digitale natives og homo zappiens» (2008):

En mulig strategi her er å bruke elevene som endringsagenter. La dem vise hva de kan, hvordan det går an å jobbe med et bestemt tema hvis de får bestemme arbeidsredskaper, organisering av arbeidet, genre, teknologi og tjenester selv. Kanskje blir den neste mattenøtta da til en video på YouTube?

Ett av spørsmålene er vel om vi tør å gjøre noe slikt i praksis, fordi dette også vil endre lærerens rolle i læreprosessen. Læreren blir ikke lenger den som sitter med “svaret” på oppgaven og den som stiller spørsmålet, men den som bidrar med kloke råd om samspill og arbeidsdeling i gruppa som skal løse oppgaven,  med kompetanse i vurdering av ulike kilder og bruken av kildene i egne tekster og andre medieprodukter, og den som stiller krav til kvalitet på resultatet.

Hvor er dere modige skoleledere som tør å slippe elevene løs?? Jeg har sans for en slik tilnærming, der innovasjonene skjer nedenfra. Myndighetene må også støtte en slik strategi, slik at ikke sentrale føringer for hva en skal og ikke skal gjøre skaper begrensninger for utfoldelsen.

Reklame

Delingsøkonomi – på vei mot mer bærekraftig forbruk?

Delingsøkonomi eller collaborative consumption er betegnelse på et nytt og voksende fenomen. Internett, sosiale medier og spesialutviklet digitale tjenester gjør det enklere å formidle tjenester i nettverket, som gjør at vi kan leie det vi trenger, når vi trenger det, som et alternativ til å eie. Eks. vi som bor i byer, som normalt bruker kollektivtransport, kan leie bil når vi trenger det isteden for å eie egen bil. På leiemarkedet utfordres de tradisjonelle aktørene som taxibransjen, transportbransjen, bilutleiefirmaene, hotellene osv. av nye aktører som formidler utleie av privatbiler, private rom og/eller leiligheter.   Norske Easybring er et eksempel på et firma som ønsker å utvikle en transporttjeneste som kan være alternativ til Bring.

Det er mange forhold som påvirker hvordan dette fenomenet vil utvikle seg og hvilke aktører som vil være «vinnerne». Vil de etablerte aktører omstille seg eller vil nye aktører ta over? I dette innlegget vil jeg trekke fram hva som er fordeler og ulemper med denne typen delingstjenester.

Fordeler:

1. Miljøet: Den åpenbare fordelen med delingsøkonomi er muligheten for et mer bærekraftig forbruk som er positivt for miljøet. Biltrafikk er et stort problem i hele verden, også i norske byer. Alle tjenester som kan redusere bilbruken på en måte som også ivaretar den åpenbare fordelen som bilen er, må ønskes velkommen. Dersom tilgjengelighet og kostnad med å leie bil blir så god at det gir den samme frihet som det er faktisk å eie en bil, vil dette trolig bli suksess. Kostnadene med å eie en bil er så stor at her er det mye å gå på, gitt at kollektivtilbudet også er bra. Myndighetene må bare kjøre på med aktive reguleringer som fremmer dette. I Norge har vi dessuten ikke bar en bil pr. familie, men ofte to og tre – så her er det mye å hente på å redusere bilbruk og trafikkaos.
2. Mer bærekraftig forbruk på andre områder: All produksjon av ting og som har liten bruksgrad og bruk og kast er også en miljøutfordring. Avfallsmengdene i samfunnet er ofte proporsjonal med forbruket. All produksjon krever energi, gir klimautslipp og forbruker andre ressurser. I kombinasjon med at produksjonskostnadene for alle ting har gått kraftig ned de siste årene ved at produksjonen er flyttet til lavkostland, øker forbruk, transportbehov og dermed den globale belastningen på miljøet. Dersom vi i større grad kan få til en dele- og leiekultur framfor dagens eiekultur, kan det være et viktig skritt i riktig retning.
3. Deling av arbeidskraft og mindre tjenester er også en del av de nye delingstjenestene. Nye nettjenester/markedsplasser formidler tjenester til privat- og bedriftsmarkedet. På privatmarkedet kan dette utfordre typiske tjenester som i dag ytes av frivillighets-sentraler og/eller tradisjonelle håndverkstjenester. De digitale markedsplassene kan gjøre det enklere å etablere egen virksomhet og komme i kontakt med kunder.  Lavere transaksjonskostnader gjør at tjenestene også kan bli billigere.
4. Nettverkseffekter ved delingskulturen innenfor det-ikke kommersielle samfunnet. Kollektiv/gruppedeling og offentlig deling/åpent for alle  av kunnskap og tjenester  fører til at gruppen og hele samfunnet får nytte av resultatene som oppstår. Nettverkseffektene som oppstår ved en raus delingskultur gjør at deltakerne er interessert i å bidra med sine kunnskaper og løsninger. Når mange i nettverket også bidrar gir det så mye tilbake at det oppveier for en ev. ulempe ved at ikke alle bidrar, men er «gratispassasjerer». Når samfunnsnytten eller nytten for medlemmene i gruppen er stor, utløser det også idealisme i det å bidra til «en bedre verden». Eks. Wikipedia, utvikling av dataprogrammer med åpen kildekode, matoppskrifter osv.

Ulemper:

1. For liten kritisk masse til å dele-løsninger for fysiske produkter og tjenester kan bli en suksess. For at vi skal endre praksis fra å eie selv til å leie når vi trenger det, kan det ta for lang til å bygge opp et tilstrekkelig tilbud slik at etterspørselen vil avta. Mange slik løsninger antas å være mest aktuelt i større byer.
2. Økt risiko for dårlig kvalitet og svikt i leveranse. Et klart suksesskriterium for å benytte leie/deletjenestene er at vi er «heldig» med leverandøren, som ikke er kvalitetssikret gjennom offentlige løyver og sertifikater. Systemene som benyttes er at andre tidligere brukere anmelder sine opplevelser og vi kan på denne måte unngå useriøse aktører. Likevel kan det vel sies å være større sannsynlighet for svikt når vi skal benytte mer «uproffesjonelle» aktører. For mange dårlige opplevelser vil gjøre brukerne mer skeptiske. På den annen side er nok et system der andre kunders vurderinger er sentral informasjon i valget, mer verdt enn et offentlig løyve, der myndighetene i liten grad overvåker kvaliteten. Et drosjeløyve er krevende å inndra.

Nyheter blir en commodity

Commodities (handelsvarer) er betegnelsen på varer og tjenester som er så like, at det er likegyldig hvilken leverandør vi velger. Det blir derfor prisen som blir avgjørende for valg av flyreise, bredbåndsleverandør, strøm osv. I frie markeder vil prisen vi betaler presses ned til marginalkostnaden, dvs. den kostnaden det er å produsere en enhet til. For digitale tjenester som f.eks. musikk og e-bøker, er marginalkostnaden null. Over tid vil derfor slike digitale tjenester bli gratis, dersom de ikke selges sammen med andre tjenester som det kan være betalingsvilje for.

Formidlingen av nyheter på nettet vil sannsynligvis også bli en commodity, der det blir umulig å ta betaling for selve nyheten. Kostnadene er knyttet til oppgaven med å produsere nyhetene, mens distribusjonen av innholdet på nettet er gratis. Papiravisene har kostnader med trykking og distribusjon. Både papiravviser og nettaviser/nyheter på nettet er finansiert med annonseinntekter. I tillegg har redaksjonene fått dekket øvrige del av kostnadene med abonnementsinntekter (og noen også pressestøtte). Pr. i dag har en del avviser utarbeidet e-aviser, som er en digital versjon av den tradisjonelle papiravisen. Abonnementsprisen tilsvarer da papirabonnementet, selv om marginalkostnaden med dette produktet er null. Spørsmålet er bare hvor lenge det er betalingsvillighet for slike redaksjonelle produkter.

Industrisamfunnets verdikjede for produksjon og distribusjon kjennetegnes av mange mellomledd, som ikke i seg selv er verdiskapende. I mediebransjen er det journalistene som har tatt på seg jobben for oss til å overvåke og formidle det som skjer. I bokbransjen er det forlagene som bistår forfatterne og gi ut bøker og i musikkbransjen plateselskapene. I det digitale nettsamfunnet kan vi tenke oss at slike aktører blir overflødige og dermed også kostnadene som de påfører produksjonen av tjenestene.

I dag har vi mulighet til å søke informasjon om det som skjer fra en rekke kilder som gratis bidrar med formidling av det som skjer og analysene av det. For publikum ville dette faktisk bli en bedre løsning, dersom analyser og kommentarer til det som skjer i større grad enn i dag kommer direkte fra forskere og fageksperter i ulike offentlige instanser, samt alle andre personer som frivillig blogger og twitrer på en så kvalifisert måte at publikum vil være interessert å følge med på deres synspunkter. Utfordringene for brukerne er at det kan være krevende å få oversikt over aktørene. Vi ville kanskje vært villige til å betale for tjenester som hjalp oss med å velge ut og systematisere kilde for oss. Kanskje trenger vi en type Spotify-løsning, der vi kan velge oss det mangfoldet vi ønsker?

Det ville ikke bli et stort tap dersom mediehusene ikke fikk råd til å ha et stort journalistkorps ansatt for å drive «se-og-hør»-journalistikk, med time for time formidling av det som skjer i rettssaler og andre ekstremutslag av det de mener å være samfunnsoppdraget.

Hvordan skal det ev. bli mulig å få til finansiering av den ressurskrevende kritiske journalistikken som belyser viktige samfunnsforhold og som fører til kunnskapsbygging om det som faktisk skjer. Det er viktig at politikerne stilles til ansvar for effekten av politikken som føres eller ikke føres, og at vi som samfunn også får formidlet alternative samfunnsmodeller og løsninger fra verden rundt oss. For demokratiet vil det være en styrke om det fortsatt var «uavhengige» virksomheter som evnet å belyse samfunnet på den ene og den andre siden, slik at vi kan ha mekanismer som motvirker internettløsningene som siler ut den informasjonen vi er interessert i ut fra tidligere preferanser (filterboblen).

Ville vi ev. være villig til å betale for dette, eller er modellen med reklamefinansiering veien å gå?  Eller er det rett og slett her vi skal ha en form for skattefinansiert løsning – en omdisponering av pressestøtten og NRK-lisensen? Samfunnsoppdraget for offentlig ansatte kunnskapsarbeidere som forskere m.fl., bør kunne omfatte forskningsformidling og direkte deltakelse i samfunnsdebatten.

Transaksjonskostnader

Transaksjonskostnader er all ressursbruk knyttet til kjøp eller en annen type overføring eller utveksling av produkter og tjenester mellom parter. (Ordet transaksjon kommer fra latin transigere «drive igjennom» og agere «sette i bevegelse». Transaksjon kan være en ensidig overføring fra en part til en annen part eller en tosidig utveksling normalt mellom to parter).

Ved kjøp må vi bruke ressurser for å skaffe oversikt over mulige leverandører og produkter, sammenligne leverandører og produktenes kvalitet, vurdere pris, leveringsdyktighet, leveringstid, mulighetene for å angre, andre kunders tilfredshet osv.

Begrepet kan også brukes om ressursbruken knyttet til å benytte interne tjenester i organisasjoner, som f.eks. regnskapsføring, lønnsutbetalinger, IKT-tjenester m.m. Bruken av begrepet transaksjonskostnader er derfor ofte benyttet ved sammenligning av kostnadene ved å konkurranseutsette tjenester i et marked kontra å ha egenregiproduksjon med egne ansatte. Ved egenproduksjon slipper en å forhandle pris og betingelser og øvrige kostnader med gjennomføring av anbudskonkurranser mv. Ressursbruken kan likevel bli høyere med egenproduksjon, ev. med dårligere kvalitet, enn det som er mulig å oppnå med leverandører i et marked.

Kjøp av varer og tjenester i markedet innebærer ulike typer transaksjonskostnader og som prinsipielt kan deles i seks kategorier:

1. Søkekostnader – finne fram til aktuelle alternativ
2. Informasjonskostnader – skaffe informasjon om alternativene
3. Forhandlingskostnader – forhandlinger om pris og leveringsvilkår
4. Beslutningskostnader – Vurdering av alternative valg som grunnlag for beslutning
5. Evalueringskostnader – Kontroll med at leveransen er iht. avtalen
6. Tvangskostnader – Ev. kostnader knyttet til opprettinger av feil med leveranse og kvalitet, ev. heving av kjøpet

Netthandel og internett som informasjonskanal har bidratt til å senke transaksjonskostnadene. Med små ressurser kan vi skaffe oss oversikt over aktuelle alternativ med relevant informasjon om pris, kvalitet og leveringsbetingelser. Ved netthandel kan gjennomføringen av handelen skje med et tastetrykk, og digitaliserte tjenester kan tas i bruk umiddelbart.

Personlig har jeg gode erfaringer med dette. Ved valg av mobiltelefonleverandør benyttet jeg nylig den offentlig forbrukerportalen www.telepriser.no for å finne rimeligste leverandør ift. min brukerprofil og forbruk. På leverandørens hjemmeside fant jeg også informasjon fra en forbrukertest, som viste at  kunne jeg med trygghet kunne bestille dette abonnementet. I løpet av 10 minutter hadde jeg funnet fram til den billigste, foretatt en vurdering og bestilt og betalt abonnementet.

Jeg har det siste året også økt netthandel på andre områder, der det ikke er like lett å vurdere kvalitet og egnethet som for digitale tjenester. Sportsklær kjøper jeg nå i stor grad på nettet. På XXL er det lave priser og informasjonen om av varene er brukbare ift. å ta en beslutning. Det viktigste grepet som gjør netthandelen og transaksjonskostnadene akseptable, er at jeg enkelt og kostnadsfritt kan ytte, ev. levere varen tilbake. Et produkt som har feil størrelse eller som ellers ikke tilfredsstiller forventningen, kan kostnadsfritt returneres og pengene kommer på raskt inn på konto. Pakken inneholder adresselapp for retur og porto er betalt. Jeg risikerer veldig lite, dvs. jeg har ingen tvangskostnader.

Endring av læreprosessene i skolen

Teknologiutviklingen skjer i en rasende fart og skaper helt nye mulighet for læring i utdanningssystemene. Hovedutfordringene er imidlertid at endring av hvordan skolen arbeider går sakte. Utfordringene med all endring og utvikling er å få menneskene til å endre adferd. Arne Krokan skriver i artikkelen «Digitale natives og homo zappiens» (2008):

«Det tar mye lenger tid å finne den “rette” organisatoriske formen på skolen i det digitale nettsamfunnet, enn det tar å få den nødvendige teknologiske infrastrukturen på plass. Datamaskiner og nettverk kan kjøpes for penger, mens kompetanse ikke kan det. En kan stimulere utviklingen av det med penger, men en kan ikke få det for penger. For å få denne kompetansen på plass må det omfattende holdningsendringer til i skolen . En må se digitaliseringen som viktig nok til at en vil endre organiseringen av læreprosesser og skolehverdagen. Og det kan se ut som om dette er en mye vanskeligere oppgave, enn å få teknologien på plass.

En mulig strategi her er å bruke elevene som endringsagenter. La dem vise hva de kan, hvordan det går an å jobbe med et bestemt tema hvis de får bestemme arbeidsredskaper, organisering av arbeidet, genre, teknologi og tjenester selv. Kanskje blir den neste mattenøtta da til en video på YouTube?

Ett av spørsmålene er vel om vi tør å gjøre noe slikt i praksis, fordi dette også vil endre lærerens rolle i læreprosessen. Læreren blir ikke lenger den som sitter med “svaret” på oppgaven og den som stiller spørsmålet, men den som bidrar med kloke råd om samspill og arbeidsdeling i gruppa som skal løse oppgaven,  med kompetanse i vurdering av ulike kilder og bruken av kildene i egne tekster og andre medieprodukter, og den som stiller krav til kvalitet på resultatet.

Det digitale nettsamfunnet har ikke bare endret flyselskaper og banker, men vil også endre skolen. Nøyaktig hvordan dette vil skje, er det imidlertid vanskelig å forutse«.

Hvor er dere modige skoleledere som tør å slippe elevene løs?? Jeg har sans for en slik tilnærming, der innovasjonene skjer nedenfra. Myndighetene må også støtte en slik strategi, slik at ikke sentrale føringer for hva en skal og ikke skal gjøre skaper begrensninger for utfoldelsen.