Ny teknologi som har endret måten vi lærer på:
Tavle, kritt, lærebøker, blyant og papir har vært den dominerende teknologien som skolen har benyttet i læringsarbeidet i de ca. 150 årene det har vært obligatorisk skolegang. For mange elever er dette fortsatt det som dominerer, selv om vi er i full gang med å endre teknologibruken nå.
Datamaskiner er tatt i bruk som verktøy, men i første rekke som skrivemaskin. Multimedia læringsprogrammer har vært på markedet i over 20 år, men har fortsatt i liten grad erstattet tradisjonell undervisning. Min sønn, som nå er 25 år, hadde stor nytte av «lek og lær» programmene da han gikk i småskolen og bl.a. skulle lære seg matematikk. Med dataspillene lærte han seg raskt gangetabellen og divisjon – når det gav poeng å klare det raskest mulig. Dette var dessverre ikke i bruk på skolen, men en «leik» han hadde hjemme. Disse dataspillene gav nødvendig motivasjon og gav raskt læringsutbytte i forhold til den tradisjonelle og etter hans syn «kjedelige» undervisningen. Et annet spill som satte fart i kunnskapsbyggingen var Backpacker, der han skulle reise rundt i verden og lærte om andre lands kulturer m.m. Interessen for internasjonal politikk startet kanskje her..
15-20 år har gått og vi har fått bedre digital infrastruktur. Internettbredbånd har etter hvert blitt bygd ut slik at tilgangen til å bruke nettbaserte læringsverktøy og digital samhandling i større grad har blitt en del av skolevirkeligheten. Enkelte kommuner og skoler har vært tidlig ute med å få på plass en nødvendig infrastruktur og digital kompetanse, men utviklingen har vært preget av ildsjeler og ikke en nasjonal strategi. I dag er det i følge Senter for IKT i utdanningen bare 15 % av 9.klassingene som bruker «data» på skolen mer enn en time annenhver dag, noe som må sies å være nedslående ift. de økte mulighetene for læring og økt motivasjon for læring bruk av den nye teknologien gir.
Hvorfor går utviklingen på dette området så sakte og hva kan ev. gjøres for å endre på dette?
I boken SMART læring påpeker Arne Krokan at en hovedutfordring er knyttet til at nytteverdien med den nye teknologien først oppnås fullt ut når skolen endrer arbeidsprosessene i skolen. Dvs. det innebærer en endring i måten skolen og lærerne tilrettelegger for elevenes læringsprosesser. Dette innebærer en nokså radikal endring av selve lærerrollen – og som er en krevende prosess. Dette er kanskje særlig krevende i «skolevesenet», som tradisjonelt har en kultur med «hver lærer sitt klasserom» og der skoleledelsen i liten grad har «ledet» lærerkollegiet ift. metodebruk – «slik gjør vi det på vår skole fordi vi har erfart at dette gir det beste læringsutbyttet….».
En annen kulturell forklaring er at vi er et land preget av sterke tradisjoner for lokaldemokrati og de ansattes rettigheter. Til tross for at det er stor oppslutning om den offentlige skolen og at det ligger sterke føringer fra staten i lærerplan m.m. er det også et ekstremt rigid avtaleverk for lærerne. Arbeidstidsordninger m.m. er så sterkt regulert at det i stor grad svekker arbeidsgivers styrings- og utviklingsmuligheter. Dvs. hele lærerkulturen er lite utviklingsorientert og svært regel- og rettighetsorientert. Dette er åpenbart en bremsekloss for utvikling.
Nasjonalt har det også vært en sterk kultur for at endringene skal skje frivillig og iht. de grunnleggende demokratiske prinsippene. Det er imidlertid et faktum at dette gir de som vil minst mest makt og utviklingen går veldig sakte. I et nærmeste 100 % offentlig skolesystem som vi har i Norge, er det lite som utfordrer utviklingen/setter fart på utviklingen. Clayton Christensen hevder i sin bok «Disrupting Class» (2008), at det ikke er mulig å få til en tilstrekkelig endring av læringsprosessene gjennom en jevnt og trutt kontinuerlig forbedringsprosess. Det trengs «disruptive innovation» til for å endre dagens lærersentrerte undervisning til elevsentrert læringsmiljø på skolen basert på mer nettbasert læring, som kan utløse mer motivasjon, tilpassede læringsprosesser og bedre læringsutbytte for den enkelte elev. Teknologiutviklingen muliggjør læring på nye måter, kanskje trengs den offentlige skolen utfordrere i form av flere private skoler og i alle fall større pilotskoleforsøk, som har som grunnleggende fundament å tilby en annen tilnærming til læring.
Arne Krokan skriver i artikkelen «Digitale natives og homo zappiens» (2008):
En mulig strategi her er å bruke elevene som endringsagenter. La dem vise hva de kan, hvordan det går an å jobbe med et bestemt tema hvis de får bestemme arbeidsredskaper, organisering av arbeidet, genre, teknologi og tjenester selv. Kanskje blir den neste mattenøtta da til en video på YouTube?
Ett av spørsmålene er vel om vi tør å gjøre noe slikt i praksis, fordi dette også vil endre lærerens rolle i læreprosessen. Læreren blir ikke lenger den som sitter med “svaret” på oppgaven og den som stiller spørsmålet, men den som bidrar med kloke råd om samspill og arbeidsdeling i gruppa som skal løse oppgaven, med kompetanse i vurdering av ulike kilder og bruken av kildene i egne tekster og andre medieprodukter, og den som stiller krav til kvalitet på resultatet.
Hvor er dere modige skoleledere som tør å slippe elevene løs?? Jeg har sans for en slik tilnærming, der innovasjonene skjer nedenfra. Myndighetene må også støtte en slik strategi, slik at ikke sentrale føringer for hva en skal og ikke skal gjøre skaper begrensninger for utfoldelsen.
May Rostad 